Peisen begynte å brenne i vinter

Peisen begynte å brenne i vinter
«Denne vinteren er ikke kald.
Men jeg åpnet likevel åpningen til peisen tidlig, kjøpte en haug med ved fra de lokale bøndene og begynte å brenne peisen.
Når peisen fyrer, vil sentralvarmeanlegget stoppes.
Peisrammen har blitt favorittstedet mitt.
Ta en pute, hell en kopp soyamelk og sitt lenge.
Det brennende veden ser ut til å være magisk. Brenningsprosessen er fascinerende. Folk kan se den i ekstase i lang tid.
Når du først kjenner varmen og lysstyrken fra bålet, er det vanskelig å forlate peisen.
I ettermiddag kom en venn som ikke hadde sett meg på lenge for å se meg, og kom med mange nyheter som fikk meg til å tenke dypt.
Veden brenner i peisen, og dampen slippes ut av bålet.
Menneskeliv og liv er som ild og vann, drivende og forsvinnende, uten substans.
Folk selv er som tre.
Det ble gradvis tørket opp av brannen, alt vannet gikk tapt, og begynte å brenne vanvittig.
Forbrenningsprosessen er veldig naturlig, men også svært beklagelig.
På slutten av brannen vil det alltid bare være en haug med aske.
Damp, massivt tre, tjære gjemt i tre, vil aldri komme tilbake.
Men du og jeg, som ved, vet ikke hvor lenge vi kan brenne i denne ilden.
Asken fra bålet er myk som grå snø.
Jeg la den i en pappeske.
Når våren kommer kan den så frø i hagen.